Ullnytt vår 2014 årgang 2 nummer 3
10
Vi kjenner enda bare bruddstykker av
historien om strikketeknikken. Teknikken
kan ha oppstått i områdene rundt Middel-
havet eller i Midtøsten, og spredd seg
videre østover og vestover. De tidligste
eksempler på strikking vi nå kjenner, er
funnet ved utgravinger i Egypt og disse
dateres til 952-1149. Vi vet sikkert at tek-
nikken nådde både England og Scotland i
løpetav14oo-årene.Detbleanlagtstrikke-
skoler i byeneoverheleEnglandsom ledd i
enbegynnendestatlig fattighjelp.
Teknikken fikk fotfeste på Island og Fær-
øyene på 1500-tallet, muligens gjennom
engelske, tyskeeller hollandskekjøpmenn.
Den nådde også Danmark og Sverige om-
trentpådennetiden.Deter rimeligåtenke
segat klostervesenet, somhar vært bærere
og spredere av kunnskapen om mange
håndverkgjennomhelemiddelalderen, kan
ha bidratt til strikketeknikkens spredning.
Vivetatdetharværtenkeltestrikkeplaggå
seher iNorgeogsåpå 1500-tallet.Fra 1630
årene har vi sikre kilder som forteller at
strikketeknikkenvar kjentbåde i Rogaland
og iTrøndelag, og i løpetav 1600-og 1700-
talletserdetuttilatstrikkingenharspredd
seg tildeflestedelerav landet.
Strikkekulturen kom nok hit til landet på
ymse vis og av ymse grunner, som noe
spennende,og ikkeminstsomennyttigmote.
Den første norske navngitte strikkeren
finner vi i fengsel. Hun heter Lisbet Pers-
dottir og var omreisende. Hun strikket
strømperforåskaffesegmatogklær,men
blebeskyltforåværetrollkvinne.Detserut
tilatdetvartiggere,foreldreløseogfattige
barn som først fikk organisert strikke-
opplæring i Norge, omkring 1600. I fattig-
husene og enkehusene ble det skrevet
vedtekter. Huset skulle være et tilholds-
sted for fattige, enker, foreldreløse og
tiggere, først og fremst gamle kvinner og
ungepiker.Pikeneskullefåundervisning iå
leseog i katekismen, samtopplæres i ulike
praktiske ferdigheter. Meningen var at de
skullegjørenytte for segog senere skulle
bli i stand til å forsørge seg som tjeneste-
piker ellerpåannet vis. Depraktiske ferdig-
heter som nevnes er bla søm, spinning,
veving, broderingog strikkingavullstrøm-
per, hanskerog lignende.
Når vi går over til 1700-tallet, kan vi en
sjelden gang finne opplysninger om strik-
king hos norske bønder. I en beskrivelse
fra Buskerud fra 1761 kan vi lese at enkel-
te kvinner er rikelig flinke til å ta seg av
hus og hjem. I tillegg til sine andre gjø-
remål både spinner, strikker og vever de,
i alle fall det familien trenger til eget
bruk. Etter hvert oppmuntret ulike sel-
skaper disse strikkerne til å sende inn
prøver av sitt arbeid slik at de kunne for-
bedre seg og ta del i profesjonell produk-
sjon. De flotteste arbeidene ble premiert.
Strikking var nå i ferd med å bli et hånd-
arbeid for de høyere kretser. Vi hører bla
om en privatskole hvor småpiker kunne
lære å strikke. Strikking ble nå en av de
viktigste «fruentimmernetthetene». På de
mange silhuettene fra denne tiden, hvor
familiemedlemmene er klippet sirlig ut i
papir,servioftekvinnersomstrikker.Dette
viser at strikking ble ansett som en sosial
akseptertbeskjeftigelsepå linjemeddetå
brodereeller tegne.
Stine Andersen, som var skolestyrer i
Helsingør, skrev den første nordiske boka
for strikkeundervisning i 1846,
Strikkebog
tilSkole-ogHuusbrug
.
Kvinnene lærte å strikke når de var små.
Det hørte til god oppdragelse. Men barna
var ikkealltid likegladoveråmåttestrikke.
I Spind og Bind
, forteller H.P Hansen fra
bindestuenepå Jyllandatdebruktemange
-Fra fattigdom til høyere kretser
Strikkehistorien
Strikkede ullvarer egnet seg særlig
godt i det harde vinterklimaet vårt.
Kilde:
Strikking i Norge,
Kjellberg, Gravjord,
Rosander, Svendsen 1987.
Kvardagsstrikk Kultur-
skattar frå fillehaugen,
Annemor Sundbø, 1994.
